Nahlas beretning.

Dette er en gjenfortelling av hva som skjedde med Nahla i september. Nahla bor i Asira.

Det er tidlig morgen og Nahla er ute i hagen sin for å plukke litt fersk maramia. Hun ser opp mot bosettingen, som ikke ligger mer enn 100 meter unna. Plutselig ser hun hvitkledde menn komme mot henne. Og hun skjønner at det er bosettere som er på vei mot henne. Hun løper inn i huset sitt igjen, sjekker at alle barna er inne i huset, før hun lukker og låser døren. Hun lukker også alle vinduene. Hun ringer mannen sin, og forteller han ham at det er bosettere på vei for å angripe igjen.
Bosetterne er nå utenfor huset hennes. Hun ser ut av vinduet og ser dem rive opp plantene hennes, og øde legge den nye palmen hennes. De begynner å hive stein på huset. Hun finner frem videokameraet for å filme bosetterne. Hun åpner vinduet så vidt for å kunne filme hendelsen. Det er nå settlere på alle sider av huset hennes. Hun hører dem hamre på døren og vinduer. Huset er dekket med jerngitter foran alle vinduer og dører. For at familien skal kunne føle seg trygge.
En av bosetterne ser Nahla og kameraet. Han blir utrolig sinna og kommer løpende mot vinduet. Nahla blir redd og lukker vinduet. Hun hører ham hive stein og rive i jerngitteret. Det blir stille og hun åpner vinduet for å ta inn kameraet. Da hun ikke vil gjøre bosetteren mer sinna. Hun tenker på sine barns sikkerhet. Idet hun åpner vinduet sprayer bosettere inn en slags spray. Det kommer på hånden hennes og hun kjenner at hånden blir varm og det føles som om den skal begynne å brenne. Hun løper bort til vasken for å slå på vannet, men hun skrur og skrur på vannkranen… men det kommer ikke noe vann ut. Bosetteren har kuttet vannet. Hun kjenner at hun får problemer med å puste. Og hun snur seg om og oppdager at barna hennes også har problemer med å puste. De legger seg ned på golvet og prøver å puste gjennom et tørkle. De kan ikke åpne døren for da kan bosetterne komme seg inn i huset. Det går en stund, og ungene begynner å bli gule i fjeset. Et av barna hennes brekker seg og blir bevisstløs. Nahla prøver å riste i henne.. men får ikke kontakt. En stund tror hun at jenta hennes er død. Hun reiser seg og prøver å få noen dråper ut av krana, for å putte in i munnen til barnet. Hun ser ut av vinduet og ser at soldatene er på vei. Hun løper mot døren og åpner den, for å få frisk luft inn.
Noen minutter senere kommer en soldat til huset hennes. Han sier at hun må lukke døren. Det er oppført portforbud. Og alle må være inne i husene sine. Nahla prøver å forklare at de ikke kan puste inne, og at de må få lov til å ha døren oppe. Men soldaten forstår ikke arabisk. Og når Nahla prøver å forklare på engelsk blir døren fysisk lukket av soldatene.
Soldatene forlater forsiden av huset, og Nahla kan igjen åpne døren på gløtt. Hun får gitt jenta si litt frisk luft, og etter en stund får hun liv i jenta. Hun priser herren for at barnet hennes er i live. Bosetteren angriper fortsatt baksiden av huset. Hun ser sin bror og familie komme mot huset. Broren sier på hebraisk til soldatene at de må få bosetterne til å forlate huset. Soldatene blir sinna, og sier at alle må være inne i husene sine, og skriker til dem. Kom dere inn i huset.
Igjen er de innestengt i huste som fortsatt er fult av gass. Hun hører sønnen brøle fra et av rommene . Hun går inn til ham. Han er så fortvilet og redd at han skriker av full hals. Han vil ut å ta dem som nesten drepte søsteren hans.
En soldat hører skrikene og kommer for å høre hva som skjer. De åpner døren fult, og kjenner for første gang den friske luften komme helt inn i huset. Hun ser at det er en DCO soldat, og hun forteller han hva som har skjedd og viser ham vinduet hvor sprayen kom gjennom. Soldaten lukter på ”vinduet” og begynner å hoste og gispe etter luft. Han sier at de kan ha døren oppe, men må holde seg innendørs for deres egen sikkerhet.
Før han går sier han til Nahla, bosetterne her oppfører seg som dyr, stakkars dere.
-Han forlater Nahla og familien hennes.
Når jeg møter henne dagen etterpå, er barna fortsatt litt slappe og de har hodepine. Nahla er i gang med å vaske opp etter gårsdagens hendelser, og prøver å lufte ut restene av gassen. Hun ser sliten og bekymret ut. Vi setter oss ned og begynner å fortelle meg historien som du just har lest.